Oljehistorie:

Fire geologiske forutsetninger må være oppfylte for å få dannet et olje- og gassfelt:

1          En kildebergart dannet av slam med høyt innhold av organisk materiale.

2          En reservoarbergart som er porøs og med plass til olje og gass i hulrommene.

3          En tett takbergart over de andre bergartene.

4          Olje- og gassfeller under skråstilte forkastningsblokker av takbergarten.

•     Petroleum (råolje og naturgass) består hovedsakelig av hydrokarboner. Naturgass består for det meste av metan (CH₄), og noe etan (C₂H₆), propan (C₃H₈) og butan (C₄H₁₀). Råolje kan bestå av mer enn 10 000 forskjellige kjemiske forbindelser. Hydrokarboner med store molekyler har høyt kokepunkt.

•         Ved en seismisk undersøkelse av havbunnen brukes lydbølger som reflekteres fra de ulike berglagene og gir et bilde, en seismisk profil, av havbunnen. En seismisk undersøkelse gjennomføres for å se om de nødvendige forutsetningene for å få dannet et olje- og gassfelt er oppfylt i et område.

•         Olje og gass strømmer gjennom et borehull, fra oljebrønnen mot lavere trykk, og opp til for eksempel en plattform. Sand og vann som følger med, må skilles fra oljen og gassen. Ny teknologi gjør at denne prosessen også kan gjøres på havbunnen, og gi mer effektiv separasjon der enn på plattformen.

•         Destillasjon av råolje er en av mange prosesser i et oljeraffineri. Ved destillasjonen skilles hydrokarbonene i fraksjoner ut fra forskjeller i kokepunkt. Hver fraksjon består av hydrokarboner med kokepunkt innen et bestemt temperaturområde.

•         Krakking (molekylspalting) brukes for å omdanne tunge fraksjoner til lette fraksjoner som det er størst etterspørsel etter.

•         Svovel fjernes fra oljeprodukter for å unngå at det ved forbrenning av oljeprodukter dannes svoveldioksidgass og deretter sur nedbør.

•         Oktantall er et mål for bensinens evne til ikke å selvantenne i en bilmotor.

•         Det aller meste, omtrent 96 %, av råolje og naturgass brukes til drivstoff og brensel. Omtrent 4 % går til å lage petrokjemikalier som brukes til framstilling av blant annet plast.

Energibehovet for å lage plast

For å fremstille 1 kg plastråvare går det med 2 kg olje, derav 1 kg som energi i prosessen og 1 kg olje som materiale. Ved å materialgjenvinne 1 kg plast sparer man derfor (i teorien) 2 kg olje. Dette tilsvarer normalt en CO₂ gevinst på 1,5- 2 kg per kg plast som materialgjenvinnes. Dersom man energigjenvinner plasten, sparer man fra 0-1 kg olje, avhengig av energiutnyttelsen i forbrenningsanlegget. Deponeres plasten kaster man bort 2 kg olje for hver kg plast man deponerer.
I forhold til andre materialer trenger man lite energi for å lage plast. Figuren nedenfor viser hvor mye energi, målt i kg olje, det går med til å produsere en dm³ (en liter) av jomfruelig materiale. Det fremgår at plastmateriale krever lite energi sammenlignet med vanlige metaller. For å lage 1 liter aluminium går det med ca 15 kg olje per dm³ aluminium (tilsvarende 5,5 kg olje per kg aluminium). Tallene viser at det er viktig å materialgjenvinne både plast og metall.



Tabellen omfatter ikke papir og bomull som er aktuelle materialer i poser og bærenett. I en australsk studie fra Nolan ITU fra 2002 sies det imidlertid at det kreves 70 % mer energi for å lage 1 kg bomull i forhold til 1 kg plast. Også fremstillingen av papir krever ifølge ulike livsløpsanalyser mer energi enn plast. Dette som eksempler på at overgang til fornybare råvarer faktisk kan bety større energi- /oljeforbruk enn ved å satse på fossile råvarer!
Tabellen over fokuserer kun på energibehovet i produksjonen. I tillegg kunne man også sett på forbruk av f.eks. vann og kjemiske tilsetninger. Produksjon av 1 kg bomull krever iflg Grønn Hverdag f.eks. 12.000 liter vann! Vann er som kjent en knapp ressurs i mange land.

Olje til plast

En god side med info:
http://www.ia.hiof.no/mkit/13_OljePlast.pdf

Plast blir for det meste laget av olje.

På 1960- og 70-tallet begynte vi å lete etter olje og gass i Nordsjøen. Og vi har store plattformer og skip som pumper olje og gass opp fra dypet. Så blir oljet og gassen transportert til land i store båter, eller gjennom lange rør.

Oljen brukes til en rekke ting: bensin på bilen, el-kraft, oppvarming, asfalt, vaskemidler, gjødsel, maling og lakk, fiber som vi bruker til å lage klær av, og plast.


Veien til plast

Den oljet som kommer rett opp fra Nordsjøen kaller vi råolje. Råoljen sin første stopp på veien mot plast er raffineriet. Det kan for eksempler være oljeraffineriet på Mongstad som ligger på Nord-Vestlandet. På et raffineri oljes varmet opp. De ulike delene i oljen går over fra flytende form til gass ved ulike temperaturer. Og på den måten kan en skille delene i oljen fra hverandre. For å lage plast, er vi interesserte i å få tak i den delen av oljen som vi kaller råbensin eller nafta. Naftaen må deles opp i ennå mindre biter for å få til en gass vi kaller etylen. Dette skjer i en cracker. Cracker kommer av det engelske ordet ”crack” som betyr å knekke eller bryte opp. Inni crackeren er det nesten 1.000 grader. Molekylene raser gjennom crackeren i 600 kilometer i timen og ristes sund. Og vi har fått gassen etylen. Det som er så fint med etylen, er at den består av molekyl med dobbeltbindingar. Molekyl med dobbeltbindingar har veldig lyst til å reagere med andre molekyl med dobbeltbindingar, og det er dette som skjer når plasten blir til. Men det er ikke nok å bare riste på etylengassen, og så håpe på at etylenmolekyla vil hekte seg sammen til lange kjeder. For å få dette til, må vi tilsette en katalysator. En katalysator er et stoff som hjelper molekylene til å hekte seg sammen. Plast er lange kjeder av etylenmolekyl, og vi kaller de polyetylen. "Poly" betyr mange.