Olje til plast

En god side med info:
http://www.ia.hiof.no/mkit/13_OljePlast.pdf

Plast blir for det meste laget av olje.

På 1960- og 70-tallet begynte vi å lete etter olje og gass i Nordsjøen. Og vi har store plattformer og skip som pumper olje og gass opp fra dypet. Så blir oljet og gassen transportert til land i store båter, eller gjennom lange rør.

Oljen brukes til en rekke ting: bensin på bilen, el-kraft, oppvarming, asfalt, vaskemidler, gjødsel, maling og lakk, fiber som vi bruker til å lage klær av, og plast.


Veien til plast

Den oljet som kommer rett opp fra Nordsjøen kaller vi råolje. Råoljen sin første stopp på veien mot plast er raffineriet. Det kan for eksempler være oljeraffineriet på Mongstad som ligger på Nord-Vestlandet. På et raffineri oljes varmet opp. De ulike delene i oljen går over fra flytende form til gass ved ulike temperaturer. Og på den måten kan en skille delene i oljen fra hverandre. For å lage plast, er vi interesserte i å få tak i den delen av oljen som vi kaller råbensin eller nafta. Naftaen må deles opp i ennå mindre biter for å få til en gass vi kaller etylen. Dette skjer i en cracker. Cracker kommer av det engelske ordet ”crack” som betyr å knekke eller bryte opp. Inni crackeren er det nesten 1.000 grader. Molekylene raser gjennom crackeren i 600 kilometer i timen og ristes sund. Og vi har fått gassen etylen. Det som er så fint med etylen, er at den består av molekyl med dobbeltbindingar. Molekyl med dobbeltbindingar har veldig lyst til å reagere med andre molekyl med dobbeltbindingar, og det er dette som skjer når plasten blir til. Men det er ikke nok å bare riste på etylengassen, og så håpe på at etylenmolekyla vil hekte seg sammen til lange kjeder. For å få dette til, må vi tilsette en katalysator. En katalysator er et stoff som hjelper molekylene til å hekte seg sammen. Plast er lange kjeder av etylenmolekyl, og vi kaller de polyetylen. "Poly" betyr mange.